Kår og føderåd?

Kår eller føderåd har tradisjonelt vært bondesamfunnets måte å ordne pensjon for de eldre ved et eierskifte i familien. Det innebærer gjerne fritt husrom, tilkjørt ved, snøbrøyting og rett til å høste det man kan på gården. Generasjonene på gården bor tett og om det fungerer finnes det ikke en bedre boform. Om det derimot ikke fungerer er det en stor belastning for alle involverte.
Det er fortsatt vanlig at seniorene inngår avtale om kår når de overlater boet til juniorene. Ved vårt eierskifte har vi imidlertid valgt å flytte fra gården. Setra lar vi også de unge overta, og vi har ingen bruksrett til den.

Vi bor nå i eget hus og har bygd en hytte. En løsning som var utenkelig for oss for noen få år siden, ser vi nå er god for både de unge og oss eldre.
Vi opplever også at dette er ryddig. Vår økonomi er «fristilt» fra gården, noe som gjør en likebehandling av alle barna våre enklere.
Hver generasjon har sin måte å løse eierskiftene på, og velger boform etter rådende forutsetninger. Økt levealder vil stadig oftere medføre at det er tre generasjoner på gården til enhver tid. Men antall boenheter er fortsatt begrenset til to, og i vårt tilfelle var det ikke mulig å bygge en tredje.

Den norske velferdsstaten er annerledes i dag enn den var på 1800-tallet. Gode sosiale ordninger sørger for økonomisk trygghet for oss eldre.

Er det på tide å tenke nytt i forhold til kår og føderåd?